Om meg

Bildet mitt
Oslo, Norway
Jeg ønsker å fange øyeblikk der bildene kan fortelle mer enn ord. Min fotoblogg viser noen bilder som jeg har tatt på min vei.

Livet i perspektiv

Da jeg så døden i øynene...


Jeg er frisk. Det er en fantastisk setning å både skrive, si og erkjenne. Jeg er nå klar for å fortelle min historie. Kanskje jeg kan gi et ansikt til alle oss som har måttet, og må, takle en hverdag med sykdom.

Fotograf: Tonje Skinnes
2009 ble et spesielt år
Det var en kald og snøfull vinter på Tjøme i 2009. Jeg holdt instruktørkurs i Friskis&Svettis sammen med en god kollega. På kurs holder jeg foredrag og leder treninger for nye, kommende instruktører, men dette kurset ble en annerledes opplevelse for meg. Jeg begynte å kjenne store ubehag i brystregionen. «Det er nok bare stress...», tenkte jeg, og valgte derfor å ikke gjøre noe med det.

På instruktørkurset som var kort tid etter, var smertene betydelig verre. Jeg ble bekymret for at det var noe galt med hjertet mitt. Jeg ønsket ikke at noen skulle se hvor dårlig jeg var, så jeg spiste store mengder smertestillende og latet som ingenting gjennom hele kurset. Det er utrolig hvor mye kroppen klarer å mobilisere seg, selv uten søvn, og med kontinuerlige smerter.

Da jeg kom hjem, forsvant smertene gradvis og jeg følte at jeg ikke kunne gå til legen og klage på smerter jeg hadde hatt.
I dag er jeg glad for at mamma maste på at jeg måtte komme meg til legen.
Etter uttallige legebesøk og undersøkelser, var den store bekymringen blitt en realitet. Rett før sommeren 2009 fikk jeg diagnosen Non-hodgkins lymfom, en aggressiv krefttype som kjennetegnes av ukontrollert vekst i lymfevevet.
Den 6x8 cm store svulsten lå i et hulrom mellom lungene mine.

Da jeg fikk den tøffe beskjeden brast jeg sammen i krampegråt; jeg kunne ikke tro at dette skjedde meg! Jeg hadde vært frisk hele livet, og nå ble jeg plutselig så alvorlig syk at jeg ikke visste om jeg kom til å overleve. Det var surrealistisk: Jeg var 32 år og hadde mitt livs største kamp foran meg.

Mitt første møte med sykehuset
Mitt første møte med helse-Norge var ikke bra; man må være sterk for å være syk i dette landet. Det var vanskelig å få noen informasjon om min alvorlige kreftdiagnose, jeg fikk ikke vite når jeg skulle komme til behandling og ikke hvilken behandling som skulle gjennomføres. Jeg var på telefonen hver dag og tryglet om å få vite mer. Svaret jeg fikk var: «Her er det fellesferie, så du må regne med å vente en stund». Jeg var fortvilet: Kreften MIN tar jo ikke ferie!
Fellesferien tilbrakte jeg på sofaen med uendelig venting og håpløs uvitenhet.

En natt jeg var så dårlig at jeg ikke fikk sove, ringte jeg til sykehuset og forklarte min bekymring. Jeg fikk beskjed om å ta noen paracet og kontakte legevakten. Når man er veldig syk, blir selvfølelsen lav og ydmykheten stor, så selv om jeg ble sjokkert over behandlingen jeg fikk, klarte jeg ikke å si det høyt.
Hver gang jeg ringte, følte jeg meg masete og til bry.
Det var tydelig at jeg for mottakerapparatet på sykehuset kun var et navn og et nummer på lista, mens for meg handlet det om jeg kom til å leve eller dø.

En varm sommerdag mannet jeg meg opp for å ringe enda en gang for å sjekke
når jeg kunne få komme til videre utredelse. Da responderte sykepleieren med at: «Huff, her har ventilasjonen gått i dag, og vi har mye å gjøre...» Lufta gikk ut av meg, og jeg skjønte at jeg ikke kom til å få svar før den evigvarende fellesferien var over.

Jeg forsøkte å gjøre det beste ut av hverdagen, men det var ikke mye jeg orket. Vonde tanker og bekymringer rev og slet i meg. Svetten silte, matlysten var borte, vekten sank og døgnet ble snudd på hodet. Natten er den tiden av døgnet hvor man er mest følsom for vonde tanker.
Det var spesielt på natten at jeg trodde jeg skulle kunne løse gåten; - hvorfor skjedde dette meg?
Jeg tenkte også på hvordan min samboer skulle kunne overta alle utgiftene for leiligheten alene når jeg var død, og hvordan jobben skulle kunne klare seg uten meg. Jeg var overbevist om at jeg var uerstattelig.

Det tok fire uker fra jeg fikk kreftdiagnosen til jeg startet behandlingen. Det er utilgivelig lang tid, spesielt med tanke på at jeg fikk vite at dette var en krefttype som spredde seg raskt. Jeg var definert som en pasient som trengte ø-hjelp. Ø-hjelp betyr øyeblikkelig hjelp, men det gjelder tydeligvis ikke i fellesferien. Når det er sagt; behandlingen jeg fikk fra leger og sykepleiere når jeg først kom inn i systemet var helt upåklagelig. Jeg fikk hjelp av dyktig helsepersonell, som gjorde selve behandlingen enklere å takle. Jeg husker jeg noen ganger tenkte; «Hvis englene til Märtha Louise finnes, så har de nok havnet her på kreftavdelingen.»

Cellegiften kortsluttet alle kroppens celler
Jeg fikk et godt tips av en nær venn som hadde hatt kreft tidligere. Da jeg var på mitt verste i løpet av sykdomsprosessen, sa han «Husk Kristin, all giften skal gjøre deg frisk til slutt». Det hjalp å tenke slik når kroppen var tung, kvalm, pløsete og håpløst ute av seg selv. Cellegiften tok knekken på alt, også de friske cellene, og det merket jeg på kroppen.

Av alle de ubehagelige bivirkningene cellegiften hadde, var det en utfordring å merke at hukommelsen tidvis sviktet. Venner fikk høre samme historie gjentatte ganger, siden jeg ofte glemte at jeg hadde fortalt den før. Gode venner som de er, lyttet de til meg med like stor entusiasme hver gang.

Da håret falt av etter ca. en måneds tid, ble det veldig synlig at jeg var syk. I starten følte jeg at mye av kvinneligheten min forsvant, men jeg ble vant med mitt nye utseende. Jeg brukte mer tid enn noen gang før på meg selv, i form av skjønnhetspleie, og jeg ble mer opptatt av hvordan jeg kledde meg. Det ble viktig å føle seg vel i alt kaoset. Å se frisk ut på utsiden, styrket selvtilliten min.

Noen dager var jeg veldig kvalm. Kortison og kreftmedisiner gjorde meg pløsete den ene uken, og alt for tynn uken etterpå. Jeg kjøpte klær når jeg var på mitt mest oppblåste. Det kunne være syv kg forskjell fra en uke til neste. Shopping fungerte som terapi, men jeg endte opp med mange rare størrelser som passet den ene uken, men ble for stort uken etter.

Annenhver uke kjente jeg ikke smaken av maten jeg spiste. Mitt fokus var å spise og drikke sunt. Det positive var at jeg plutselig syntes det var helt ok å spise brokkoli og spinat, noe jeg vanligvis ikke er så glad i. Cellegiften gjorde at jeg ikke kjente smak på samme måte. Da var det bare å dytte innpå med det sunneste som fantes.
Samboeren min, Dave, imponerte. Han beskriver sjeldent i store ord hvor glad han er i meg, men den store kjærligheten uttrykte han ved å bruke mye tid på å komponere måltider med smakskombinasjoner jeg fortsatt kunne kjenne. Dette var en fantastisk kjærlighetserklæring og jeg følte meg heldig som fikk så mye omsorg.

Når jeg sier at hele kroppen ble påvirket av behandlingen, så mener jeg virkelig hele kroppen, også de områdene man kanskje ikke alltid nevner i offentlige sammenhenger. Det å gå på toalettet ble etter hvert en veldig smertefull opplevelse, og jeg gruet meg til hver gang jeg måtte på do.
Det var ubehagelig å hele tiden føle kroppen sin og være seg bevisst at alt ikke var som det skulle. Jeg kjente ubehag i tarmer og lunger, og følte at hjertet slo unaturlig fort, noe man normalt ikke skal behøve å bekymre seg for.

Den mest frustrerende bivirkningen av cellegiften var nummenheten i ben og fingre. Ettersom trening er så stor del av livet mitt, gjorde dette meg nervøs for at jeg ikke skulle kunne fortsette med jobben min som utdanningsansvarlig på et treningssenter.
Heldigvis har denne nummenheten forsvunnet gradvis.

Naturlig nok ble jeg fryktelig sliten av behandlingen, men det var en annen type slitenhet enn hva jeg har følt tidligere: Jeg var utmattet, energiløs, nedstemt og utilpass.
Dette er et fenomen som er vanlig hos kreftpasienter og er kjent under betegnelsen; Fatigue.
Jeg har hørt noen ganger «Ja, men vi er jo alle slitne, Kristin...» og jeg hører at jeg blir lei min egen stemme når jeg prøver å forklare «Ja, men det er ikke en slik slitenhet...». Jeg syns det var, og tidvis fortsatt er, vanskelig å forklare denne slitenheten til menneskene rundt meg. I dagens moderne samfunn, så er vi vel alle til en viss grad slitne, og det er ikke noe man skal gå og klage over.

Etter endt behandling så er jeg fortsatt bekymret for om folk syns jeg bruker kreften som skalkeskjul for latskap. Sannheten er at cellegift kortslutter alle celler i kroppen og det tar lang tid å komme tilbake til normal tilstand. Selv om jeg i teorien er frisk og tilbake i jobb, er ikke kroppen tilbake der den var. Jeg kan fungere på jobb og i det sosiale liv, men det kan snu på få minutter: Jeg kan være frisk og oppegående i det ene øyeblikket, for å føle meg helt flat i neste.
Spesielt i trenings- og jobbsammenheng syns jeg det har vært vanskelig å forklare dette fenomenet, og av den grunn har jeg valgt å ikke si så mye om det, - for min egen selvfølelses skyld. Jeg ville for all del ikke bli oppfattet som en treningsinstruktør, som fortsatte å skylde på kreften og som konstant var sliten. Jeg ville ikke identifiseres med dette utad, men tilstanden på innsiden fortalte meg at dette var en trist virkelighet.

Det har mange ganger vært en nødvendighet å hente seg inn på sofaen om kvelden, for å kunne fungere på jobb igjen dagen etterpå.
Etter hvert som tiden har gått, har dette sakte, men sikkert forandret seg. Jeg tror at trening har vært med på å medvirke til dette.

Dødsangsten
Mange sier at strålebehandling ikke er så ille som cellegift, slik ble det ikke for meg. Strålingen av brystkassen skadet spiserør, lunger og hjerte. Etter endt behandling fikk jeg så store smerter at jeg verken klarte å spise eller drikke. Jeg havnet på sykehuset og ble liggende der i 10 dager. Næringen fikk jeg intravenøst, smertene var store.

Det var tøft å kjenne døden så nært på kroppen som jeg gjorde. Jeg møtte mange kreftpasienter som hadde dårligere prognoser. Jeg var desidert den yngste på min sengepost, men jeg fikk meg mange gode venner på 60+. Jeg skjønte at alder var ingen hindring for gode vennskap. Vi hadde en felles kamp, alle vi som var der.
Det ble veldig synlig at enkelte var ensomme med sine skjebner, en trist kontrast til meg som fikk besøk hver eneste dag. Vi hadde alle våre forskjellige utgangspunkt, og jeg ble nok en gang minnet på hvor trygt og godt det er å ha mange mennesker rundt seg.

En søndag kveld på sykehuset kom det en ekstra legevisitt. Det var nesten midnatt og alle mine besøkende hadde dratt. Legen hadde en merkelig strategi når det gjaldt å gi meg informasjon: Her var målet å fortelle absolutt alt, slik at ingenting skulle misforstås. «Vi har sett noe urovekkende på CT-bildene dine, og vi har tre mulige bekymringer... Enten har du fått hull i spiserøret, eller en betennelse i hjertet eller i lungeposen. Vi har også sett urytmer i hjerteslagene dine. Dette i kombinasjon med betennelse i hjertet kan være alvorlig, så vi har bestemt oss for at du skal legges inn på hjerteovervåkningen i natt. Du får en halvtime på deg til å gjøre deg klar, så kommer en portør og kjører deg dit.»
Dette var alt jeg fikk vite. Jeg stod oppløst i tårer og visste ikke hva jeg skulle gjøre. For første gang opplevde jeg en reell dødsangst. Jeg rakk å ringe en venninne og samboeren min for å fortelle hva som var på gang. På hjerteovervåkningen var det nemlig ikke lov å ringe noen.

Var mitt siste døgn kommet? Ingen sterke sovetabletter hjalp, heller ikke valium... Jeg var lys våken og livredd for å dø. Sykepleierne hadde det travelt og prøvde å dytte i meg medisiner. På kreftavdelingen var jeg vant med sykepleiere som viste enormt mye omsorg. Nå hadde jeg havnet på en avdeling der svetten fra korridorene silte ned langs gamle vegger; her var de ansatte presset på tid og kapasitet. Jeg følte meg fortapt: «Sovner jeg nå, da våkner jeg ikke opp igjen, da er jeg død!»

Jeg lå på et fellesrom med to eldre menn, jeg lå i mørket og hørte alle lydene. Jeg var livredd for å forstyrre dem, men tenkte i mitt stille sinn: «Huff, for en uverdig måte å dø på... Jeg får ikke sagt ha det til noen... Er det slik at dette rommet blant to fremmede menn, omringet av ukjente lyder og lukter, er det siste jeg skal få oppleve før jeg forlater denne verden?»
Heldigvis var ikke prognosen til legen så alvorlig som først antatt; dagen etter fikk jeg beskjed om at jeg hadde fått en betennelse i hjerteposen som ville leges av seg selv.

Vonde tanker om døden var en del av en rekke negative tanker. Jeg hadde for lite å bedrive tiden min med. Jeg mistet selvtilliten og selvfølelsen. Sovemedisinene gjorde meg paranoid: har jeg ingen venner som liker meg lenger? Jeg ble gal av å ikke ha sovet godt en hel natt på et halvt år. Sovemedisinene virket ikke på kroppen min lenger, jeg var blitt avhengig av dem.

Jeg satt en kveld hjemme i sofaen og spurte samboeren min: «Har jeg fått en personlighetsforstyrrelse?» Jeg fikk nesten ikke puste, og jeg hadde så depressive tanker at jeg helst ville at kreften bare skulle ta knekken på meg så jeg kunne få slippe å leve med denne angsten.
Det paradoksale var at de verste følelsene kom etter at jeg var blitt erklært frisk. Jeg hadde store forventninger om at jeg skulle bli så glad, men jeg falt bare sammen: Jeg hadde mobilisert krefter i ni måneder, men nå var kroppen utslitt.

Jeg skjønte at jeg måtte få time hos en lege og terapeut for å komme meg ut av denne vonde sirkelen. Jeg spurte legen min om jeg kunne få tyngre sovemedisiner – jeg MÅTTE få sove, ellers ble jeg gal.
Jeg ble irritert da legen ikke ville gi meg sterkere sovemedisiner, men jeg forstår i dag at det var en klok beslutning. Han sa «Vi skal trappe ned på sovemedisiner, og trappe opp på terapi – det er DET du trenger».

Det beste jeg gjorde var å trappe ned. Jeg tror medisinene gjorde meg mentalt dårligere enn hva jeg virkelig var. Det tok meg et par måneder å trappe ned. Dette i tillegg til ukentlig prat med en gestaltterapeut over en lengre periode, reddet hverdagen min. Jeg fikk etter hvert tilbake en normal søvnrytme, og fra og med da gikk det bare oppover.

Jeg forstår nå at det er stor forskjell på å være diagnostisert som depressiv og det å gå gjennom en tøff tid. Jeg slet nok med det siste, jeg gikk gjennom normale reaksjoner på grunn av kreften. Denne innsikten gjorde det lettere for meg å jobbe meg gjennom de tøffe tidene.

Følelsen av å miste min identitet
Gjennom sykdomsperioden følte jeg at jeg mistet deler av meg selv. Sykdommen ble etter hvert meg, fordi innholdet i hverdagen var minimalt ettersom jeg ikke hadde så mye krefter. Jeg så at livet til kolleger og venner gikk sin vante gang, og det mest spennende som skjedde i mitt liv i løpet av dagen, var om jeg klarte dagens treningsøkt eller ikke. Jeg ville ikke VÆRE kreften, jeg ville gjerne snakke om trivielle ting, ikke bare eksistensielle ting.

Jeg begynte å henge sammen med «mamma-mafiaen»; venninner som var nybakte mammaer og var hjemme i fødselspermisjon. Jeg ble med på kaféturer. Jeg hadde så mange kaffe-dater med Barbro at jeg tror lille Tobias, på et halvt år, trodde at jeg jobbet på kaféen. Det ble mange fine samtaler.

Jeg har selv aldri følt at morsrollen har kallet på meg. Derfor har barn aldri vært en diskusjon for meg og min samboer. Vi har hunden vår, Dita, som har knyttet oss sammen som en liten familie. Den dagen legen sa: «Du kan mest sannsynlig ikke få barn på grunn av ødeleggelsen fra cellegiften», ble dette med barn eller ikke barn en tanke som ble viktigere enn jeg hadde kjent tidligere. Det var trist at jeg ikke fikk ta det valget selv. Om jeg skulle prøve å få barn nå, ville jeg risikere at cellegiften påvirket genene til barnet negativt. 

Tidsperspektivet mitt er blitt mer tidløst. Hva som skjer i morgen eller frykten for at jeg blir for gammel for enkelte ting, bekymrer meg ikke. Om jeg får lyst på barn senere, så finnes det andre muligheter.

Hverdagens overlevelsesstrategier
Hvordan fikk jeg tiden til å gå denne høsten når alle andres liv gikk sin vante gang? Jeg prioriterte trening og venner. Noen dager var jeg i så dårlig form at jeg kun lå på sofaen. Jeg brukte mye tid i klørne til Dr. Phil, Oprah og Ellen Degeneres. Jeg kunne alle TV-programmene på dagtid utenat.
Når helgen nærmet seg kunne jeg puste lettet ut for da tenkte jeg: «Kristin, nå er det helg, nå trenger du ikke ha dårlig samvittighet for at du er sykmeldt, nå kan du føle deg litt mer normal.» Jeg kjente ikke så mye på følelsen av å stå på utsiden av samfunnet når helgen startet.

Jeg så på det som min daglige oppgave å komme meg på trening. Gjennom sykdommen opplevdes det som om jeg bodde i en gammel kropp. Noen dager klarte jeg ikke en gang å bevege meg opp en trapp. Bena var tunge som bly og utmattelsen ble en tålmodighetstest for meg som var vant til en aktiv hverdag. Av og til når jeg trente begynte hjertet å hamre voldsomt, og på grunn av cellegiften hadde kroppen problemer med å omstille blodtrykket til normalt nivå. Selv om treningen ikke gav noen synlig fysisk fremgang der og da, hjalp den meg å ikke havne lenger ned på formskalaen.

Jeg hadde god tid til å sjekke ut facebook. Jeg innså raskt at det var en fin måte å minnes det normale livet som jeg gledet meg til å være en del av igjen. På facebook er det populært å kommentere sine egne sykdommer hele tiden, for å ikke snakke om barnas sykdommer. Andre ting som folk skriver om er Ikea-møbler og hvor glade de er for å ommøblere i hjemmet, om kaffepauser, med mer. Det føltes helt feil å skrive om min hverdag på facebook: «Kristin er på cellegift i dag!» - Det gjorde jeg aldri.
Denne arenaen ble likevel en mulighet til å holde kontakt med venner og kjente, men også få innblikk i «de enkle ting». Det ble en påminnelse om hvor deilig normale rutiner i hverdagen er, og hvor mye jeg savnet det.

For at situasjonen ikke hele tiden skulle være alvorlig, ble galgenhumor noe som ble min overlevelsesstrategi i hverdagen. En god kamerat kalte meg for Katie MedLua når hodeplagget ble en fast bekledning på et hårløst hode.
Jeg syntes det var en befrielse å le litt av kreften min, for da ble ikke alt bare dødens alvorlig.

Det var mange venner som syntes jeg hadde en overraskende positiv innstilling trass i alle de tøffe behandlingene jeg gjennomgikk. Jeg valgte bevisst å fokusere på positive ting. Hadde jeg ikke gjort det, hadde kampen min vært betydelig tyngre å kjempe. I etterkant forstår heller ikke jeg hvordan jeg klarte å være så positiv som jeg faktisk var. Hverdagen bestod av daglige påminnelser om hvor syk jeg var, men jeg kjente på krefter som jeg ikke trodde eksisterte. Det var nok overlevelsesinstinktet mitt som fikk meg til å komme meg gjennom den ene vanskelige dagen etter den andre, uten å miste humøret.

Jeg blir stadig imponert og rørt over hvor mye støtte jeg fikk fra venner. Kreften gjorde enkelte vennskap enda mer verdifulle, og i så måte kom det noe godt ut av sykdommen også.

Oppmuntring og støtte fra omgivelsene – alle på hver sin måte
Høsten innebar store utfordringer, men trass i alt opplevde jeg noen av de fineste og beste stundene også. Aldri før har jeg fått så mye positiv bekreftelse. Jeg ble overveldet over hvor mange som brydde seg, alt fra nære venner og familie til folk jeg knapt nok kjente; gode naboer og medlemmer på Friskis&Svettis.

Jeg levde med sykdommen min 24 timer i døgnet. Jeg tenkte på den hele tiden. Den ble meg. Å fortelle om den til nære og kjære var ofte vanskelig. Mange ganger følte jeg at jeg måtte trøste dem fordi reaksjonene deres ble overveldende. For venner og familie var jo kreften mer mystisk; - de hadde den ikke i seg, slik jeg hadde, og da ble den også vanskeligere å forstå.

For familien var det spesielt vanskelig. Distansen fra Sogndal til Oslo gjorde nok sitt til at bekymrede foreldre følte seg hjelpeløse. Det skjedde for mange alvorlige ting på en gang. Først fikk pappa hjerneblødning, og så fikk jeg kreft. Dette måtte vi i familien prate mye om og finne veier å gå for å ta vare på hverandre. Noen ganger er de nærmeste de vanskeligste å prate med, av den enkle grunn at det blir for tett på. Etter hvert fant vi en kommunikasjon som fungerte og som gjorde oss sterkere.

Jeg opplevde også noen som syntes sykdommen min ble alt for vanskelig å takle i sin egen hverdag. De bare «forsvant». Når det gjelder alvorlige og traumatiske hendelser i livet, har vi alle ulike måter å reagere på. Min terapi var å prate meg gjennom det, men underveis så forsto jeg at det var noen som ikke turte å prate om det: Det ble for stort og alvorlig, - å prate om døden var ikke alltid naturlig.

I starten merket jeg at jeg ble skuffet over en del personer som tilsynelatende virket som de ikke brydde seg. Etter hvert forsto jeg at det ikke var dette det handlet om. Det handlet rett og slett om en redsel for å tre inn i det tragiske: redselen for å ikke kunne strekke til som et bra medmenneske. Og at det var vanskelig å vite hva man sier til en som har kreft. 

Jeg lærte å sette pris på alle, uansett om de klarte å snakke om kreften eller ikke. Jeg fikk mye igjen fra forskjellige mennesker som dekket ulike behov: det var en lettelse å ha ei venninne som var helt avslappet i forhold til å prate om de store eksistensielle tingene, men en like stor lettelse var det noen ganger å møte kameraten som kun pratet om de overfladiske og trivielle tingene. Jeg trengte jo begge deler! Alt i alt fikk jeg en veldig tydelig indikasjon på hvem som var nære venner, og hvem som var bekjente i denne tiden.

Min erfaring fra dette er å godta at noen mennesker ikke er vant til å snakke om følelser eller om livet generelt. Dette betyr ikke at de er mennesker uten empati, men at de ikke klarer, eller ønsker, å si hva de føler. Det er dessuten ikke alltid en god egenskap å sette ord på alt til enhver tid. Min samboer rister noen ganger på hodet og sier: «Kristin, du trenger ikke å FØLE noe absolutt hele tiden, noen ganger er ikke livet så komplisert at alt må analyseres.» Noen ganger skulle jeg ønske jeg var litt enklere skrudd sammen og levde i en verden der nei betydde nei og ja betydde ja. For en lettelse det hadde vært å klare og «skru av» følelsene av og til. - Kan noen hjelpe meg med å finne den magiske bryteren?

Lance Armstrong var en inspirasjon
Et av høydepunktene under cellegiftbehandlingen skjedde en høstdag på vei hjem fra trening. Jeg stoppet og snakket med ei hyggelig dame som samlet inn penger til kreftforeningen. Jeg fortalte henne om min situasjon og vi endte opp med å ha en utrolig fin prat om livet. Det var en stor lettelse å prate med en som jobbet med dette til daglig.

Hun fortalte meg at Lance Armstrong var i byen og kreftforeningen hadde fått booket han inn som foredragsholder påfølgende dag. Dette hadde jeg selvsagt fått med meg, men jeg hadde ikke råd til billett. Før jeg visste ordet av det, dro hun frem en billett til meg og sa: «Det er ikke så mye jeg konkret kan gjøre for deg, men jeg vil gjerne gi deg denne.». Jeg ble så overveldet og glad at jeg begynte å gråte. For et fantastisk menneske jeg hadde møtt! Plutselig stod jeg der med en billett til en verdi av 2500 kroner.

Dette foredraget kom på det perfekte tidspunktet: Jeg var på min tredje cellegiftbehandling, og det å høre på hvordan Lance Armstrong hadde overlevd sin alvorlige diagnose, gav meg livsmot og motivasjon til å fortsette å kjempe min kamp. Han hadde 12 svulster på størrelse med golfballer spredd rundt i kroppen og i tillegg hadde det spredd seg til lungene og hjernen. Lance Armstrong hadde blitt forespeilet mindre enn 50 % sjanse for å overleve. Hvis han klarte å overleve, med sine dårlige prognoser, så skulle jammen meg jeg klare det også!

Jobben – min beste terapi
Jeg prøvde samtalegrupper i regi av sykehuset der vi skulle snakke om kreft. Det passet ikke for meg – fokuset ble for negativt og det utartet seg som en konkurranse i «hvem har hatt det verst?».

«De med de røde uniformene er de beste terapeutene», sa ei venninne til meg. Da mente hun de som er en del av Friskis&Svettis. Jeg er helt enig! Trening er i seg selv bra for hode og kropp, men for meg var det viktigste den positive energien fra menneskene i Friskis&Svettis. De støttet meg, heiet på meg og reddet meg ut av de tunge dagene.

Jeg forsto fort at identiteten min som instruktør var et stort savn for meg, og jeg var misunnelig på andre instruktører. Dette var jo MIN arena, men nå befant jeg meg i ingenmannsland der jeg kjempet for livet og ikke hadde bra nok helse til å være en god instruktør. Jeg klarte ikke å løfte bena, og etter maksimum 5 push-ups måtte jeg gi opp.  Jeg forsto veldig tydelig at veien tilbake som instruktør var lang og hard.

I stedet for å henge med hodet la jeg meg i hardtrening. Strålebehandlingen var ferdig rett før jul, og jeg var supermotivert til å komme i gang med treningen. Jeg hadde et mål for øyet: jeg ville tilbake som instruktør i Friskis&Svettis. I januar startet jeg, selvdisiplinert og målrettet: Jeg skulle tilbake i treningssalen som instruktør onsdag 24.februar 2010, et mål som virket usannsynlig i utgangspunktet, men nå var det kondisjonstrening, styrketrening og mental oppbygging som gjaldt.

Jeg visste at jeg ville få vite om jeg var helt frisk eller om jeg måtte gjennomgå mer behandling den åttende mars. Derfor var det viktig å bevise for meg selv at det var mulig å trene seg opp på så kort tid. Da kunne jeg rekke å holde tre instruktørtimer før jeg eventuelt måtte inn på ny runde med cellegift. Jeg motiverte meg selv med å tenke på det som en gullmedalje som jeg skulle klare å ta.

Jeg ble utrolig stolt da jeg klarte målet mitt, bare 2 og en halv måned etter at jeg kom ut fra sykehuset. Tenk at jeg hadde klart å trene meg opp på så kort tid!

Det kom over 90 mosjonister på denne timen; - det hadde gått rykter om at jeg skulle ha mitt «comeback». Jeg følte meg så levende gjennom timen, selv om jeg var fullstendig utslitt etter de 60 minuttene med trening, og jeg innså hvor utrolig heldig jeg er som har dette unike sosiale nettverket.

Anima sana in corpore sano – en sunn sjel i et sunt legeme
Tanken har slått meg mange ganger: Hvorfor meg? - Jeg har levd sunt og trent hele livet.
I et foredrag jeg var på, var det en lege som sa; noen ganger kan det være arv, andre ganger begrunnelser som påvises gjennom forskning, men som regel er det aldri noe mer klart svar enn at du får kreft fordi du har uflaks.

I min diagnose Non-hodkgins lymfom er det påvist at du kan få sykdommen dersom du har fått en organtransplantasjon eller har HIV. De fleste som får denne diagnosen er menn som er 50 år eller mer. Ingen av disse årsakene stemte for meg. Jeg har heller ingen nær slektning som jeg har arvet det fra. Jeg har tenkt at kanskje «flink-pike-syndromet» mitt kan ha vært årsaken til stress som igjen kan ha påvirket kreften, men for å være helt ærlig så er det en lettelse og ikke vite hvorfor. Jeg må bare nøye meg med at det er grunnet uflaks. Det er lettere å leve med uvitenhet enn tanken på ting jeg burde gjort annerledes.

Det var også en lettelse å vite at jeg ikke gikk inn under «normalen» på målgruppen Non-hodkgins lymfom. Det betydde at statistikken over den høye dødeligheten på denne aggressive kreftdiagnosen, kanskje heller ikke stemte for meg. Jeg valgte å tenke at siden jeg ikke var «typisk» verken med hensyn til alder eller kjønn, at min statistikk ville vise 100 % frisk. Det var vanskelig å beholde denne positive tanken, men jeg forsøkte å grave den frem når alt føltes mørkt og trist.

Jeg prøvde noen alternative behandlinger i tillegg til cellegift og stråling. Jeg gikk til en som var ekspert på naturmedisin. Han hadde en noe uvanlig teori om hvorfor jeg hadde fått kreft. Han mente jeg hadde trent for mye og for hardt, slik at melkesyra hadde forårsaket utvikling av sopp, som igjen var grunnen til kreft. Han mente dessuten at anatomien i hodeskallen min forårsaket dårlig energigjennomstrømning mellom brystkassa og hodet som igjen skapte sopputvikling i lymfesystemet. Jeg som jobber med trening, ble svært skeptisk til dette. Selv om han ikke overbeviste meg om sine teorier, så har jeg tro på at i mange tilfeller så kan alternativ medisin fungere som et supplement til vanlig medisin.

En porsjon sunn fornuft i kombinasjon med litt skeptisisme er uansett lurt å ha med seg i en verden der «alle» vil redde deg og har en mening om hvorfor du har fått kreft. Noen ganger er det ikke så viktig å finne ut hvorfor det som har skjedd har skjedd, det viktigste er bare å ta tak i, og endre den tilstanden man befinner seg i akkurat der og da.

En ting er jeg sikker på; trening og sunt kosthold har hjulpet meg til å bli helt frisk. På min forrige tremåneders undersøkelse, fikk jeg ikke bare beskjed om at jeg fortsatt er frisk, men jeg fikk til og med beskjed om at arrvevet var blitt overraskende mye mindre. Jeg tror at trening «renser» lymfesystemet i kroppen og støter ut det som ikke hører hjemme der.

Det beste og verste året jeg har hatt
Jeg ble erklært helt frisk 8.mars 2010 – min «nye» bursdag, og det på selveste kvinnedagen.

Å gripe dagen er det som gjelder for meg nå, noe som kan høres ut som en dårlig klisjé. Livet er for kort til å sutre. Jeg tror det er viktig å tillate seg å føle sine dårlige dager og være ærlig på det. Det å fortrenge vonde tanker og følelser er ingen god strategi i livet. Selv om jeg er frisk nå, ligger alltid frykten for tilbakefall der. Broren min gav meg et bra tips en gang: - Når du får vonde tanker, bare tillat dem å komme og prøv å ufarliggjøre dem.

Min erfaring er at fokus på positive tanker gir livet best mening. Å være ærlig på hva jeg tenker har gitt meg enormt sterke relasjoner til mine medmennesker. Jeg har aldri lagt skjul på det dersom jeg har en dårlig dag, men jeg har likevel prøvd å finne noe positivt som kan holde meg oppe når jeg har vært trist.

Da jeg fikk døden på nært hold på hjerteovervåkningen på sykehuset, og jeg trodde mitt siste døgn var kommet, da var det vanskelig å finne noe positivt å sysselsette seg med. Jeg tenkte; «Hva kan holde meg oppe nå i denne håpløse situasjonen jeg befinner meg i?» Jeg valgte å ta frem mobiltelefonen og lese gjennom de mange gode tekstmeldingene som jeg hadde spart på gjennom høsten. Tårene trillet – gledestårer! Jeg minnet meg selv på hvor mange som brydde seg og hvor mange omsorgsfulle, gode mennesker jeg hadde rundt meg. For en fantastisk familie av venner! Denne sykdommen gjorde noe med oss alle. Aldri før har mine venner og jeg vært så opptatt av å gi hverandre bekreftelse på hverandres vennskap. Disse tankene reddet meg når alt virket håpløst. Jeg innså tankens kraft og dens påvirkning på definisjonen av hvem jeg er. Det jeg tenker, er den jeg er.

«Pick your fights!», er noe jeg har lært, og kanskje det nettopp er det som har gjort at jeg også har det bedre med meg selv. Nå som jeg har kommet tilbake til et normalt liv, hjemme og på jobb, har jeg funnet ut at livet er mer harmonisk om jeg ikke tar opp alt og sier alt jeg mener til enhver tid. Jeg er veldig opptatt av rettferdighet og har en tendens til å være veldig ærlig, - noen ganger uten filter. Det kan på mange måter være en god egenskap, men i mange situasjoner kan det også være plagsomt for meg selv, så vel som for andre.
Jeg har innsett at vi alle lever i hver vår lille boble. Det er ikke alltid en nødvendighet å si alt alltid. Kanskje det ikke er verdens undergang at den ene sokken ligger på gulvet der den ikke hører hjemme? Eller bli sint fordi samboeren bruker min dyre ansiktskrem som bodylotion? Kanskje det da er mer positivt å fokusere på at han lager middag hver dag, at han har stilt opp hver eneste dag og støttet meg når ingen andre ser hvor vondt jeg har hatt det?

Jeg har hatt god nytte av å tenke slik nå som jeg er frisk, både privat og i forhold til venner og familie, men også i jobbsammenheng. Jeg får bedre respons og opplever mye sterkere relasjoner med folk nå enn jeg noen gang har gjort tidligere. Livet gir hver dag en unik mulighet til å skape nye, positive opplevelser. Det burde alltid være dagens mål.

Selv om cellegiften fortsatt sitter i kroppen min, ser jeg fremgang hver måned, hver uke og hver dag. Det paradoksale er at det er cellegiften og strålebehandlingen som gjorde meg dårligst og gav meg flest bivirkninger, og ikke selve kreften. I fremtiden kommer det nok behandlinger som ikke ødelegger friske celler samtidig som kreftcellene. Det blir en fantastisk oppdagelse når de finner den mirakelkuren. Om 20 år fra nå synes de kanskje det er surrealistisk at det var gift som ble gitt for å kurere kreft.

Jeg tilhører den gode statistikken du sjeldent får høre om i avisene. Jeg har en historie som startet med dårlige utsikter, men som hadde en lykkelig slutt. Jeg kan ikke en gang kalle det for en slutt, fordi det ble starten på noe enda bedre. Livet har startet nå, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Da jeg så døden i øynene ble jeg et bedre menneske og har fått et mer verdifullt liv.

Kristin Øygard
Oslo 10.januar 2011

 
  
Fotograf: Tonje Skinnes

12 kommentarer:

  1. Fantastisk bra formidlet Kristin. Du er strålende! Og selv om du skriver at du ble et bedre menneske "....da jeg så døden i øynene....." - så er vi flere som vet at du uansett, før eller etter, er et fantastisk menneske.
    Denne lesingen og kikk på fotobloggen var dagens løft :-) Gratulerer med en flott side!

    SvarSlett
  2. Takk for fine ord, Lasse! klem fra Kristin

    SvarSlett
  3. Petra Hörnqvist29. mars 2011 kl. 22:07

    Fina Kristin!
    Dina ord berör verkligen rätt i hjärtat! Himmel vad du är stark! Jag kan bara hålla med Lasses ord-du är fantastisk!(..och det har jag alltid tyckt :) ) Jag är så glad att du är frisk och får sprida din härliga energi vidare på Friskis&svettis i Oslo! Jag är också oerhört stolt och tacksam för att jag fått vara en del av Friskis&svettis i Oslo-ni kommer alltid vara i mitt hjärta!

    Bamsekram till dig från mig!

    SvarSlett
  4. Kjære Petra, så kjekt å se at du har vært innom bloggen min:-) Takk for gode ord - det varmer. Jeg savner deg og ditt blide ansikt på F&S. Klem fra Kristin

    SvarSlett
  5. Jeg er mektig imponert over både formen og budskapet, Kristin! Du skriver kjempebra!

    SvarSlett
  6. Hei Morten, nå ble jeg glad. Takk for god tilbakemelding!

    For meg er det viktig å få ut historien slik at noen i samme situasjon kan kjenne seg igjen. Mange kreftrammede har kanskje reaksjoner og tanker
    som de selv tror er unormale. Og det er nok naturlig å føle seg ensom med disse tankene når man befinner seg i en slik surrealistisk situasjon, selv med mange gode venner rundt seg. Derfor tror jeg det er bra å dokumentere hva som skjer i en slik prosess.

    Det har vært viktig for meg å gi denne innsikten til alle de som ikke har hatt kreft også slik at de kan få mer kunnskap om hva det handler om.

    Nå er jeg uansett friskere enn noen gang, og veldig takknemlig for det. Jeg glemmer noen ganger at jeg har vært syk - det er nok et bra tegn:-)

    Klem

    SvarSlett
  7. Fint å lese den store artikkelen i Sogn avis, bloggen din er ny for meg. Eg fyl fleire "kreftbloggar", nokre av dei har så absolutt styrkt meg gjennom denne vinteren.
    Det å få større innsikt, synleggjering, finne orda, vere budd på kva som skal skje, ulike behandlingsformer og resultat i fordøyelege mengder med høve til å gå attende...
    Styrke kjensla av å leve og nyte nuet - og porsjonere tida i trappetrinn.
    Takk for at du deler!

    SvarSlett
  8. Hei Bente, takk for fine ord om artikkelen. Det å være åpen om sykdommen har styrket meg mye. Det har vært god terapi å skrive ned opplevelsene. Dette har gitt meg en målestokk på hvor bra jeg har det nå. Og ikke minst føles det så riktig å dele med seg erfaringene da man forstår at det er så mange som befinner seg i samme situasjon.

    Jeg var inne og så på bloggen din - morsomme bilder av "kugalskapen":) De likte jeg veldig godt.

    Stå på videre - jeg sender deg et heiarop!
    Kristin

    SvarSlett
  9. Masse klemmer til deg, sterke vakre kvinne!!

    Kaja

    SvarSlett
  10. Klemmer right back at ya:-) Live strong!

    SvarSlett
  11. Hei, ukjent her - men takk for at du delte din sterke historie! Du er en inspirasjon. Sliter med helt andre ting enn kreft - men det har vært alvorlig nok. Tror faktisk jeg legger ut på en treningstur i morgen, takket være deg! Ønsker deg alt, alt godt!!!!

    h

    SvarSlett
  12. Hei "anonym", tusen takk for hyggelig kommentar. Det er rørende å høre at du blir inspirert av historien min. Da føler jeg at jeg har oppnådd noe positivt ved å legge historien på nettet. Det gir meg inspirasjon å vite at dette hjelper noen andre.

    Jeg har netopp kommet hjem fra ferie i Paris og har vært "off" trening i over en uke. Jeg skal trykke "play" igjen i morgen;-) Det er fantastisk bra for hodet og kropp å få bevege seg litt. Det kan redde dagen, uansett hvor i livet man befinner seg.

    Jeg ønsker deg alt godt også med det du sliter med. Husk å ta vare på små, magiske øyeblikk. Det kan høres ut som en klisjè, men det er faktisk det som har "reddet" meg:-)

    Kristin

    SvarSlett

Bloggarkiv