Et tilbakeblikk

 Foto: Tore Amundøy

Jeg har vært frisk i fire år - det føles fantastisk! I dette blogginnlegget reflekterer jeg over reisen jeg har hatt i etterkant og hva som preger min tankegang nå i 2014. Hele min historie fra året jeg var syk, finnes under fanen "Livet i perspektiv".

Jeg ble frisk 8.mars 2010 og det på selveste kvinnedagen. Min nye bursdag. Kampen mot kreften! Jeg overlevde, tenkte jeg. Etter ni måneder med cellegift og stråling samt et par år med diverse bivirkninger, var dette en fantastisk lettelse. For det var jo nettopp det jeg hadde. Jeg hadde overlevd kreften. Jeg skulle ta mer vare på meg selv, reise oftere og jobbe litt mindre. Vi lever bare en gang og hvert sekund skulle nytes fra nå av.

Jeg fikk lykkeloddet

For hvert nytt år som starter, stopper jeg opp og tenker på tiden som har vært. På mange måter virker fire år som lang tid; som et liv med mange oppleveleser på kort tid. Men på den annen side husker jeg sykdommen og hvordan den kjentes på kroppen som om det skulle vært i går. I følge statistikken var min prognose dårlig, men jeg var heldig. Cellegiften og strålingen tok knekken på svulsten til slutt. Kroppen min var godt trent, noe jeg tror hadde en del å si for å takle det å ta i mot så mye cellegift og stråling.

”Kampen mot kreften”, hva betyr det egentlig? Jeg diskuterte med ei venninne i jula og vi reflekterte over hvor mange skjebner som har måttet gå gjennom det samme sykdomsforløpet. Noen taper kampen og andre overlever. Og da er det ikke lenger din egen styrke som avgjør om du vinner kampen over kreften eller ei. Selvsagt er det en fordel å være sterk og du får uante krefter som hjelper deg til å stå i det med begge bena godt planta på jorda. Men det som avgjør om du overlever kampen, er om du trekker lykkeloddet og kroppen responderer på behandlingen. Styrken du velger å bruke, hjelper deg på veien. Jeg overlevde. Ikke fordi jeg kjempet kampen så tappert, men fordi jeg var heldig med lykkeloddet mitt og ble frisk igjen.

Hvem er jeg nå, fire år etterpå? Noen sier jeg er roligere – det kjennes godt å være rolig. Fra partyløve til sofagris. Men jeg trener mer enn jeg har gjort før. Jeg drikker mindre alkohol, orker ikke dagen-der-på følelsen, den minner meg alt for mye om kvalmen av cellegiften. Jeg har bedre selvfølelse, tar meg gjerne en fest, men klarer meg også fint uten.

Det som overrasker meg mest etter at jeg ble frisk, er at avtalen jeg hadde meg selv om å ta livet mer med ro, ble brutt etter bare et par måneder. Det var rett tilbake på karusellen. Det var lett å glemme, hverdagen tok meg raskt inn igjen. Forventningen var at jeg skulle leve et rolig liv, men jeg merket også fort at en av de største gledene ved å bli frisk var å lande inn igjen i trygge hverdagsrutiner. Og en del av den jeg er, liker vel også å ha mange baller i lufta samtidig. Det blir som en slags selvrealisering og en trygghet av min egen identitet. Jeg liker å være kreativ, aktiv og sosial. Men på motsatt side av skalaen har kroppen et større behov enn tidligere til å ha planløse kvelder der sofaen skriker høyt og tydelig: her skal du ligge! Jeg tror jeg har landet på; - ja, takk begge deler.

Et tilbakeblikk

Noen episoder fra sykdomsforløpet og årene etterpå har satt ekstra spor i livet mitt. Og ikke visste jeg at akkurat disse hendelsene skulle bli så sterke da jeg opplevde de der og da. Jeg vil gjerne dele med meg et par hendelser.

En sen lørdagskveld på sykehuset ble jeg trillet ut i gangen av en portør. Jeg skulle ta en CT, de ville sjekke om svulsten hadde holdt seg i sjakk.  - Vent her så blir det snart din tur, sa portøren før han hastet seg videre.

- Vent her, sa han. Ja, hvor skulle jeg ellers gå, tenkte jeg. Kroppen var energiløs, tung og sliten. Gangen var fylt av tomhet. Det var ingen der og minuttene alene gikk langsomt. Jeg ventet til det skulle bli min tur. Tydeligvis var det få på jobb den kvelden siden det var helg.

Jeg var synlig rammet av kreft; pløsete ansikt på grunn av alle medisiner og et hårløst hode. Og ”merkevaren” var veneflonen som stakk ut av blodåra på hånda. Tårene trillet nedover kinnet mitt, jeg var redd og fylt av dødsangst. Ensomheten i korridoren trigget mange dårlige tanker: skulle jeg overleve dette? Lenger ned i gangen sto det plutselig en eldre herremann, tydeligvis også en pasient. Men ikke kreft. Det så ikke sånn ut.  Han oppdaget meg, 32 åringen uten hår på hodet som stille gråt av fortvilelse. Han gikk mot meg, jeg merket varmen av godhet som kom mot meg. Blikket han gav og omsorgen som lå i hans personlighet. Han stoppet opp, så på meg og sa: - Det skal gå bra med deg skal du vite. Du er så ung og vakker. Alt vil bli bra. 

Han tok meg på skuldra og gav et varmt og godt trykk før han tuslet videre inn i sykehuskorridoren. Trykket rørte ikke bare en sliten, kreftsyk kropp, men tårene som hadde trillet utviklet seg til krampegråt. Det var ubeskrivelig godt å bli sett når jeg følte meg som mest ensom. Jeg visste ikke hvorfor han var der eller hvilken sykdom han hadde. Men jeg skal aldri glemme ham – for en varm og god person med omsorg for en fremmed. Han var en reddende engel og jeg har lenge etterpå lurt på hvor han er nå. Lever han? Er han frisk? Jeg angrer på at jeg ikke fikk spurt han hva han het. Skulle så gjerne takket han.

Sommeren 2012. To år med kreftkontroller. Det var mindre skremmende nå. Også det ble en rutine, og jeg var ikke lenger redd for tilbakefall i like stor grad som i starten. Jeg skulle på legekontroll en tirsdag i juni og så var det deilige fire uker med ferie som ventet meg. På forhånd hadde jeg fått en brosjyre i posten om ny forskning rundt senskader for unge kvinner som hadde fått stråling i brystregionen. En informativ brosjyre kunne jeg enkelt fastslå, men kanskje den manglet en smule medmenneskelig vinkling? Den var hard og brutal på fakta og praktisk i hva du skulle gjøre.

Brosjyren hadde klar tale. Og bivirkninger jeg skulle ha i mente de neste ti årene var litt over gjennomsnittet alvorlig:

- Dersom du får plutselige sterke smerter midt i brystkassen som ikke går over innen ti minutter kan det skyldes hjerteinfarkt. Da må du ringe 113 for å få legehjelp så fort som mulig. 

        
- Dersom du plutselig får talevansker eller lammelser i ansiktet, hendene eller bena kan det skyldes hjerneslag. Da må du ringe 113 for å få legehjelp så fort som mulig. 

 - Personer under 35 år som har fått stråling mot brystet har økt risiko for brystkreft senere i livet. Dette gjelder først og fremst kvinner. Det er derfor viktig med regelmessige undersøkelser slik at sykdommen kan avdekkes i tidlige stadier.

Og som ikke det var nok. Legen holdt ”foredrag” noen dager etter da jeg kom på kontroll. Jeg fikk nok en gang  en brutal gjennomgang av alt som brosjyren omtalte av viktige punkter som jeg måtte kjenne etter om jeg hadde.

Hva var oddsen for at jeg om ti år skulle få brystkreft, hjerteinfarkt eller hjerneslag? I følge brosjyren føltes det som det var en stor sjanse – jeg skulle i hvert fall ikke føle meg for sikker på at det skulle gå bra. Men jeg kunne jo bare ringe 113; en enkel oppskrift til et betryggende liv. Nok en gang var savnet stort etter kommunikasjon fra lege og informasjonsbrosjyre som hadde flere medmenneskelige sider og ikke bare harde fakta.

Konsekvensen av opplevelsen var panikk; jeg lot meg ikke vente i ti år før eventuelle bivirkninger skulle sjekkes ut. Bare jeg leste brosjyren, kjente jeg allerede alle bivirkningene. Jeg hadde minst 8 av 10 bivirkninger, det var jeg helt sikker på. Resultatet var at jeg sjekket hjertet og tok mammografi. Alt var heldigvis på stell og jeg pustet letta ut.

Dette er uansett et traume som sitter i kroppen lenge. Jeg tar meg til hodet noen ganger fordi jeg har hodepine. Det kan stikke i hjertet noen ganger. Første tanke som slår meg; har jeg fått kreft i hjernen eller er det et hjerteinfarkt på gang? Andre tanke som slår meg er: er dette en av de bivirkningene jeg skulle passe meg for? Etter noen minutter blir jeg mer fornuftig, og jeg slår meg til ro med at det nok bare er en vanlig hodepine eller at stikket i hjertet snart går over av seg selv.

Å se fremover

Jeg må minne meg på de gode tingene hver dag. Hva er viktig her i livet?

Nyttårsløftet mitt for 2014 var å ha litt mindre dårlig samvittighet. Ikke at det skal gå på bekostning av moralen og rettferdighetssansen, men bare ikke tenke for mye på hva alle andre gjør, tenker og tror. Paradokset er at alle andre tenker mest på seg selv og sitt. Så hvorfor straffe seg selv med for mye samvittighetsnag?

Et ledd i det å senke samvittighetsskalaen, ønsker jeg å ta mer vare på meg selv. Stoppe opp innimellom og sjekke av ”rikets tilstand” på innsiden av kroppen. Jeg tror dette kan hjelpe meg til å bli den beste utgaven av meg selv og jeg kan fortsette å jakte på de gode øyeblikkene som livet har å by på sammen med gode venner, familie og kollegaer.

Jeg synes Per Fugelli beskriver det så fint i sin bok om å ta seg tid til livets gode øyeblikk:

”...her en dag ringte jeg til hjertet mitt og spurte: - Hvordan har du det?  - Ikke så verst, svarte hjertet, men jeg tror du og jeg trenger en liten ferie.” Er ikke det en god idé? Å ringe av og til til de ulike kroppsdelene og spørre hvordan de har det, om det er noe de trenger, om de har et råd å gi til hele meg? Fra boka ”Døden, skal vi danse?” av Per Fugelli

Dette synes jeg oppsummerer min kjøreregel for 2014. Og kjørereglen blir som et ekteskap med meg selv. Livets visdomsord visner bort hvis det ikke blir minnet på, gitt næring og oppmerksomhet til. Jeg vil ta frem min kjøreregel i ny og ne og gi meg selv en liten status på livet; hvor er jeg nå? Hvordan lever jeg livet mitt? Hvem er jeg? Og hvilke daglige kamper vil jeg ta og hvilke valg gir meg mest ro? Å prøve å ta kloke valg uten å miste meg selv og den jeg er, det er min leveregel. Noen ganger feiler jeg, noen ganger hjelper kreften meg til å minne meg på hva som er viktig. Slik er livet.

Jeg kjenner ei som har overlevd to runder med leukemi og nå lyser fremtiden opp for henne også. Snart skal mine to gode venninner gifte seg. Om et par måneder skal jeg på en uke ferie med ei venninne til New York. Dita, hunden min, gir meg daglige positive vitamininnsprøytninger. Jeg har et enormt stort nettverk av venner som gir meg mye glede. Jeg har friske lunger som hjelper meg å puste, et hjerte som slår normalt og en kropp som tåler masse god trening. Det er store og små magiske øyeblikk gjennom livet jeg kan glede meg over.

Jeg starter dagen i dag med et unikt øyeblikk: jeg skal feire mitt fire års jubileum sammen med min samboer, Dave! Vi skal feire at vi har hverandre og at livet er mye bedre enn vi noen ganger er klar over. Du skal ikke se bort ifra at jeg hever glasset høyt i kveld og skåler for livet – det er dagens reminder på hvor mye godt det bringer med seg.

Kristin

Oslo, lørdag 8.mars 2014.

NOEN ØYEBLIKK SETT GJENNOM LINSA…

Foto: Tore Amundøy

Etter siste stråling og endt cellegiftbehandling, 18.november 2009, gikk turen til Stockholm med gode venner på Svettisdagene (Friskis&Svettis Convention). Her prøver jeg å få frem et tappert smil, men på innsiden var kroppen "banka opp" av tøff behandling som gjorde det vanskelig å fungere normalt. Strålingen gav betennelse på spiserøret og en rekke andre bivirkninger. Bildet ble tatt på vei hjem fra Stockholm etter tre dager uten å ha fått i meg så mye mat og næring.

Dagen etter jeg kom hjem fra Stockholm, forverret smertene seg og jeg havnet på sykehuset i ti dager. Jeg klarte verken å spise eller drikke. Næringen fikk jeg intravenøst, smertene var store. Legen hadde sett noe urovekkende på CT-bildene mine og alternativene var ikke positive: hull i spiserøret? Betennelse i hjerteposen og i lungeposen? Dette i kombinasjon med urytmer i hjerteslagene kunne være svært alvorlig. Etter et døgn på hjerteovervåkningen med en overliggende dødsangst som preget meg, kunne jeg til slutt puste lettet ut. Legen kunne konstatere at jeg hadde fått en "vanlig" betennelse i hjerteposen og at den ville leges av seg selv. På bildet ligger jeg i sykehussengen etter en traumatisk natt, og min nære venninne, Anna, gav meg mye omsorg og klapp på mitt hårløse hode.

Et år etter jeg ble friskmeldt, var jeg inspiratør på Svettisdagene i Norge og i Stockholm. På en scene, med mine gode kompiser, kjørte vi trening foran 150-200 stk. Dette var virkelig en milepæl og jeg fikk nok en gang bekreftet hvor stor del Friskis&Svettis og trening er i mitt liv. Og denne gangen, ikke minst få kjenne at blodet strømmet, hjertet slo, lungene fungerte og bena hadde fått tilbake spensten.

Ingenting tar jeg for gitt lenger. Hver gang jeg har trent, tenker jeg hvor fantastisk godt det er å ha en kropp som fungerer. Trening er den beste terapien for store og små utfordringer i hverdagen. Jeg angrer aldri på at jeg har trent.

Jeg elsker sjokolade. En aktiv livsstil innebærer også at jeg tillater meg å være en "sjokoholic". Bildet ble tatt bare to måneder etter at jeg ble friskmeldt i 2010. Jeg og min gode kompis, Tore, feiret ved å dra en tur til Göteborg for å besøke gode venner. Etter kreftbehandlingen, fikk håret mer krøller og en mørkere farge.

En av mine store lidenskaper er å holde trening og foredrag om fysisk aktivitet. Erfaringen jeg har hatt gjennom sykdomsprosessen, har gitt meg kunnskap om et tema jeg har villet benytte til noe positivt. Jeg og min kompis Tore, som også har hatt kreft, har hatt mange fine stunder med denne gode gjengen i Sjukt Sprek (Ungdomsgruppa til kreftforeningen). Vi har tilbudt dem trening og foredrag. Det unike er at vi har alle vært i samme båt - vi vet hva det handler om og det skaper sterke bånd. Jeg har alltid hatt sansen for boksetrening og dette er et stemningsbilde fra timen jeg kjørte for de unge kreftoverleverne i november 2013. NRK Kveldssnytt kom og lagde en fin reportasje fra treningen. Her er linken til nyhetssaken på NRK: Sjukt Sprek Kveldsnytt

Med Dave ved min side i tykt og tynt, i oppturer og nedturer, vil alltid humoren være styrken og redningen i vårt forhold. Og det at vi forstår hverandres behov for hver vår lidenskap; jeg med min trening, han med sin musikk, er definitivt noe som har holdt oss sammen. Ikke så verst snill er han også, som stiller opp på alle mulige slags kreative påfunn i jobbsammenheng i Diabetesforbundet. Som her i en fotoshoot om hva du kan gjøre av fysisk aktivitet på Valentines day. @MotivasjonsKristin er min profil på Instagram og her poster jeg bilder som ”Treningsekspert og leder for Motivasjonsgrupper i Diabetesforbundet”. Hvem skulle tro at jeg fire år etter en så alvorlig sykdom, fortsatt skulle få jobbe med trening og inspirere flere til et bedre og aktivt liv? Jeg var usikker den gangen, men er takknemlig for hver dag som går der jeg kan få bruke min kunnskap og erfaring til å gjøre en liten forskjell i noen andres liv.